I en tidligere artikkel gjaldt temaet barns rett til å bli hørt. Utfordringen for barn under barnevernets omsorg er ofte at saksbehandlere og institusjonsansatte dikterer hva barnet skal si og presser barnet/ ungdommen til å si det barnevernet ønsker. Det er en stor psykisk påkjenning for barn og ungdommer å ikke få si hva de mener, og vite at barnevernet fremfører at barnets mening er hva barnevernet mener.
I en tolkningsuttalelse om menneskerettslige skranker for bruk av tvang, herunder bruk av enetiltak 2021-07- 06- 6/2019, anerkjenner BUFDIR at EMK artikkel 8,3 og 5 er særlig relevant ved bruk av tvang.
Det er uomtvistet at barnevernsinstitusjoner og fosterhjem er omfattet av artikkel 5 litra d jf. GRL § 94 og barnekonvensjonen artikkel 37 – retten til frihet og sikkerhet. Inngrep i ett barns frihet og forbud mot vilkårlige inngrep som isolasjon og annen bevegelsesfrihet uten hjemmel og dom vil kunne innebære ett brudd på EMK artikkel 5. EMD har en rikholdig praksis på området og det er oppstilt krav om sammenheng mellom plasseringsgrunn og plasseringsted og stiller krav om at tiltaket skal være forholdsmessig. Flere ungdommer forteller om tvang og vold på institusjoner og at de har blitt plassert på institusjoner som ikke hadde sammenheng med plasseringsgrunn. Noe som har ført til store utfordringer. Barn på institusjoner har ofte få klagemuligheter annet enn å skrive under i en protokoll om de vil klage på tvangen eller ikke. Ofte skjer det ingenting selv om de krysser av at de vil klage på tvangsbruken. I Ramires Shanches v. Frankrike om påstand om brudd på EMK artikkel 3 ble det konkludert med brudd på EMK artikkel 13 for manglende effektive nasjonale rettsmidler til å prøve forlengelsen av isolasjonen.
Artikkel 3 knesetter forbudet mot tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling og har lik hjemmel i GRL § 94.
EMD har i flere saker konkludert med at isolasjon i fengsler har vært i strid med EMK artikkel 3. Også Norge er kritisert for dette.
Den dårlige behandlingen må ha en minimumsgrad av alvorlighet for å falle innenfor rammen av EMK artikkel 3. Som et utgangspunkt har EMD definert «umenneskelig behandling» som forårsaker alvorlig fysisk eller psykisk lidelse. Det er ikke noe krav om at personen har kommet fysisk til skade, men være «nedverdigende» dersom behandlingen fører til eller er egnet til å føre til en følelse av frykt, angst og mindreverd. Etter EMD vil sin praksis grensen mellom lovlig press og det ulovlige være en konkret vurdering med flere forskjellige vurderingsmomenter slik som alder, varighet, personens helse, maktforholdet og hva lidelse handlingen har forårsaket. Handlinger som i utgangspunktet var lovlig kan også tråkkes over til å bli ulovlige og kumulativt medføre at de faller innenfor rammen.
Hvordan EMD vil vurdere om EMK er brutt og om å presse barn over tid til å utale seg på tvers av egen oppfatning og mening, er uavklart. Det er også uavklart om EMD vil definere dette i så fall som psykisk tortur eller som umenneskelig og nedverdigende behandling.
Alle barn bør ha rett til en advokat som ivaretar barnets juridiske rettigheter og som barnet fritt kan si sin mening til og ikke være pålagt å si barnevernets mening og ønsker. Det kreves imidlertid en del av advokaten å se og høre at hva barnet sier er diktert av andre og er ikke barnets mening.
Av Preben Kløvfjell, advokat/partner i Advokatfirmaet Tveter og Kløvfjell
