Tvangsadopsjon er det mest inngripende forvaltningen kan foreta seg i en barnevernssak.
Tvangsadopsjon medfører at alle bånd mellom barnet og de biologiske foreldrene brytes, etter adopsjonsloven § 13. Vedtaket er heller ikke reversibelt, slik at et vedtak om tvangsadopsjon er permanent.
Det kreves at for adopsjon at det må være overveiende sannsynlig at dette er til barnets beste. Denne hovedregelen er også uttrykt i adopsjonsloven § 2. Hensynet til barnets beste er det eneste hensynet som skal tillegges avgjørende vekt. Andre hensyn vil komme i annen rekke og kan aldri, selv ikke samlet, gis større vekt enn hensynet til barnets beste.
I Norge praktiserer vi sterk adopsjon. Det vil si at alle bånd til den opprinnelige familien brytes. Adoptivbarnet vil så stå i samme rettslige stilling som adoptivforeldrenes biologiske barn. Som eksempel vi adoptivbarn stå i samme stilling som biologiske barn når det gjelder arv.
Videre praktiserer Norge lukket adopsjon. Dette betyr at det ikke er adgang for de biologiske foreldrene å få samvær med barnet etter adopsjon. Det medfører også at adopsjonen ikke er reversibel.
Vedtak om samtykke til adopsjon kan treffes samtidig med vedtak om å frata foreldreansvaret, dersom omsorgen tidligere er tatt. Men omsorgen må ha vært overtatt – barnet må ha vært i fosterhjem.
Det kreves sterke tilleggsgrunner for også å ta foreldreansvaret i tillegg til omsorgen, særlig når foreldreansvaret tas samtidig med omsorgen, eller i nær tilknytning til dette vedtaket. Dette følger av prinsippet om “mildeste inngrep”.
Først når omsorgen er overdratt og foreldreansvar er fratatt kan fylkesnemnda gi adopsjonssamtykke: § 4-20. Det er verdt å merke seg at dette er en «kan-bestemmelse» – fylkesnemnda skal gjøre en selvstendig vurdering av vilkårene (deriblant barnets beste) og er på ingen måte ikke pliktet til å gi samtykke til adopsjon.
