Tvangsadopsjon

Tvangsadopsjon

Tvangsadopsjon som barnevernstiltak innebærer at barn adopteres bort mot de biologiske foreldrenes vilje. For at tvangsadopsjon skal kunne gjennomføres, er lovens system at foreldreansvaret må være tatt fra de biologiske foreldrene, og fylkesnemnda må gi adopsjonssamtykke. Hjemmel for dette finnes i dag i barnevernloven § 4-20.

Tvangsadopsjon er det mest inngripende vedtak som kan gjennomføres i en barnevernssak. Adopsjonslovens kapittel én setter opp vilkårene for adopsjon. Adopsjon etablerer et livsvarig, irreversibelt forhold til nye foreldre og innebærer brudd med biologisk slekt, jf. adopsjonsloven §13. Ved tvangsadopsjon etter vedtak fra barnevernloven har rettspraksis vist at beviskravet for om adopsjon kan antas å bli til barnets beste skal være overveiende sannsynlig.

Når barnevernet har fattet vedtak om omsorgsovertakelse og plassert barnet i fosterhjem, kan spørsmål om adopsjon komme opp etter en viss tid. Så lenge de biologiske foreldrene har foreldreansvaret for barnet, er deres samtykke nødvendig for å gjennomføre adopsjon. For at tvangsadopsjon kan skje, må foreldrene derfor fratas foreldreansvaret og fylkesnemnda må gi adopsjonssamtykke. Hjemmel for dette finnes i dag i barnevernloven § 4-20. Tvangsadopsjon er et irreversibelt og altomfattende tiltak, og representerer maksimal offentlig innblanding i familien. Legalitetsprinsippet krever at inngrepet er hjemlet og at lovens vilkår er oppfylt. Vurderingene er skjønnspregede, noe som stiller store krav til saksbehandlingen.

Det er barnevernloven § 4-20 som i dag hjemler tvangsadopsjon. Barnevernloven § 4-20 første ledd sier at når fylkesnemnda har vedtatt å overta omsorgen for et barn, kan de også vedta at foreldreansvaret skal fratas foreldrene. Annet ledd sier at fylkesnemnda deretter kan gi samtykke til adopsjon i foreldrenes sted, på fire kumulative vilkår som stilles opp i tredje ledd. Det fremgår av ordlyden, som etter hvert vilkår sier "og", at alle vilkårene må være oppfylt.

Første vilkår fremgår av barnevernloven § 4-20 tredje ledd bokstav a. Den ene muligheten er at det regnes som sannsynlig at foreldrene varig ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg. Alternativt må barnet ha fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet.

At foreldrene sannsynligvis ikke varig vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg, blir i realiteten en vurdering av foreldrene i dag. Man vurderer om foreldrenes personlige egenskaper eller livssituasjon vil antas å kunne bedre seg, eller om det er sannsynlig at begrunnelsene for at de ikke maktet å gi god nok omsorg for barnet sitt vil fortsette å gjøre seg gjeldende. Selv om man vurderer det sannsynlig at foreldrene med tiden vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg, innebærer ikke det uten videre at det ikke samtykkes til adopsjon. Dersom det kan føre til alvorlige problemer for barnet å bli tilbakeført til biologiske foreldre, vil omsorgen ikke bli tilbakeført. Og da er lovens første vilkår for samtykke til adopsjon oppfylt. Det sentrale er at én av situasjonene beskrevet i barnevernloven § 4-20 bokstav a foreligger.

For det andre oppstilles vilkår i barnevernloven § 4-20 tredje ledd bokstav b, om at adopsjon må være til barnets beste. Dette er en skjønnsmessig helhetsvurdering i et fremtidsperspektiv, hvor de negative sidene ved adopsjon må veies mot de positive sidene. For det tredje stiller barnevernloven § 4-20 tredje ledd bokstav c vilkår om at adoptivsøkerne må ha vært fosterforeldre for barnet og ha vist seg skikket til å oppdra det som sitt eget. Til sist krever barnevernloven § 4-20 tredje ledd bokstav d at vilkårene for å innvilge adopsjon etter adopsjonsloven er til stede.

Barnevernloven § 4-20 må sees i sammenheng med lovens faneparagraf §4-1, som sier at det ved anvendelse av bestemmelsene om særlige tiltak skal legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet.

Det er fylkesnemnda som realitetsbehandler søknaden om adopsjon, jf. barnevernloven § 4-20. De fratar foreldreansvaret, vurderer om barnevernlovens egne vilkår er oppfylt, vurderer om vilkårene etter adopsjonsloven er oppfylt og samtykker på bakgrunn av dette til adopsjon av barnet. Eventuelt går saken videre til domstol, og vedtaket omgjøres eller stadfestes der. Når det foreligger et rettskraftig vedtak om adopsjon, skal Barne-, ungdoms- og familieetatens regionkontor utstede adopsjonsbevilling, uten å prøve om lovens vilkår er til stede.

Når det er fattet vedtak om fratakelse av foreldreansvar kan fylkesnemnda gi samtykke til adopsjon i foreldrenes sted.

I Rt. 2007 s. 561 bygget vurderingen av sterke grunner på en helhetlig vurdering av barnets beste. De sa at det måtte foreligge sterke grunner og at det måtte skje en konkret vurdering, som også bygget på generelle erfaringer fra barneforskning. De mente at det ikke kunne trekkes noe klart skille mellom generelle erfaringssetninger og individuelle hensyn; da de generelle momentene kunne være utformet mer eller mindre nyansert, for eksempel ut fra alder og faktisk og forventet varighet av fosterhjemsplassering. De så det som uklart hva kravet om ekstraordinære tilfeller nærmere skulle innebære og at det neppe kunne utledes noe mer fra EMDs praksis enn et krav om særlig tungtveiende grunner.

I de tilfellene hvor det har vært samvær, har Høyesterett lagt vekt på om fortsettelse av dette samværet må anses positivt for barnet. I den sammenheng har sakkyndige vurderinger vært sentrale. Hvis fortsatt samvær først har blitt ansett positivt, har retten vurdert om dette hensynet i seg selv kan begrunne at adopsjon ikke skal gjennomføres.

Hovedregelen fremgår av adopsjonsloven § 2 første ledd, som sier at adopsjonsbevilling bare må gis når det kan antas at adopsjonen vil bli til gagn for barnet. Lovens ordlyd "til gagn for barnet" betyr språklig sett det samme som at adopsjonen må være til barnets beste. Dette er det eneste hensynet som er relevant. Andre hensyn kan vektlegges dersom det er på det rene at adopsjonen vil gagne barnet, men slike hensyn kommer alltid i annen rekke. Lovens ordlyd "kan antas" og "vil bli" viser til at det er en skjønnsmessig fremtidsrettet vurdering som må foretas.

Adopsjonsloven § 2 annet ledd oppstiller tilleggsvilkår. Adoptivsøkeren må ha, ha hatt eller ønske å ha ansvaret for å oppfostre barnet, alternativt må det foreligge annen særlig grunn til adopsjonen. Vilkåret om oppfostring er uproblematisk i barnevernsammenheng.

Adopsjonsloven stiller videre både objektive og subjektive krav til adoptivsøkerne. Adopsjonslovens § 3 krever at den som skal adoptere som hovedregel må være fylt 25 år, men unntak kan gjøres for den som har fylt 20 år. Av adopsjonsloven § 5 fremgår at andre enn ektefeller ikke kan adoptere sammen. Søkernes personlige egenskaper blir nøye vurdert som et ledd i gagnsvurderingen. Det er særdeles viktig at de potensielle adoptivforeldrene er trygge, gode omsorgspersoner som er i stand til å tilby barnet et godt liv og en stabil tilværelse.

Barn som har fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å uttrykke sin mening, skal gis mulighet til å uttale seg før det tas en avgjørelse om adopsjon. Dette samsvarer med barnekonvensjonens artikkel 12, om barnets rett til å bli hørt. Barn som har fylt 12 år kan ikke adopteres uten eget samtykke, jf. adopsjonsloven §6.

I Norge har vi sterk adopsjon, i motsetning til svak adopsjon. Sterk adopsjon betyr at adoptivbarnet kommer i samme rettslige stilling i forhold til sine adoptivforeldre og deres slekt, som om det hadde vært adoptivforeldrenes egenfødte barn. I tillegg brytes rettslige bånd til den biologiske familien. Svak adopsjon innebærer derimot at en del rettslige bånd mellom biologisk slekt beholdes og at rettsvirkningene i forhold til adoptivfamilien kan være mer begrenset, for eksempel når det gjelder arv.

Vi har videre lukket adopsjon, i motsetning til åpen adopsjon. Lukket adopsjon betyr at det ikke er rettslig adgang til å fastsette samvær med biologisk familie etter adopsjon, slik det er ved åpen adopsjon. Uansett hvordan adopsjonsprosessen starter er rettsvirkningene etter vårt system de samme, og disse følger av adopsjonsloven. Adopsjonsloven §13 lyder som følger:

"Ved adopsjonen får adoptivbarnet og dets livsarvinger samme rettsstilling som om adoptivbarnet hadde vært adoptivforeldrenes egnefødte barn, om ikke annet følger av § 14 eller annen lov. Samtidig faller rettsforholdet til den opprinnelige slekten bort, om ikke annet følger av særskilt lov..."

Første punktum skisserer den ene siden ved adopsjon, nemlig en rettslig likestilling med egenfødte barn. Både adoptivbarnet selv og dets barn igjen, får samme rettigheter overfor adoptivslekten som om den skulle vært biologisk slekt. Unntak fra full rettslig likestilling gjelder dersom noe annet følger av §14 eller av annen lov. I denne oppgavens sammenheng betyr ikke disse unntakene noe spesielt, men de skal kort nevnes.

Adopsjonsloven § 14 sier at det kan treffes særskilt bestemmelse i adopsjonsbevillingen om adoptivbarnets religiøse oppdragelse. Bestemmelser om religiøs oppdragelse forekommer ikke i dagens norske adopsjonsbevillinger og har derfor ikke betydning for tvangsadopsjon.

Unntak i "i annen lov" som har betydning, er forholdet til odels- og åseterett. Adoptivbarnet går inn i prioritetsrekkefølgen først fra det tidspunktet det ble formelt adoptert, ikke fra fødselstidspunktet slik det er for egenfødte barn. Andre unntak er blant annet ekteskapsforbud i forhold til medlemmer både av nåværende og biologisk slekt. Forbudet innskrenker barnets frihet til valg av ektefelle, men tross alt i svært liten grad, og fremstår som en ryddig konsekvens av adopsjon. Det gjelder også egne regler om statsborgerskap for barn adoptert fra utlandet.

Adopsjonsloven § 13 annet punktum beskriver den andre siden ved adopsjon, nemlig at rettsforholdet til den opprinnelige slekten faller bort. Unntak gjør seg gjeldende hvis det følger av særskilt lov. Eksempel på slik særskilt lov er det nevnte ekteskapsforbud. Selv om rettsforholdet til den biologiske slekten faller bort, kan adoptivbarnet ikke gifte seg med noen i denne familien som er for nære slektninger i henhold til ekteskapsloven.

Rettsvirkningene av adopsjon kan bare endres ved en ny adopsjon, jf. adopsjonsloven §15. Da vil de samme rettsvirkninger inntre i forhold til en ny familie, og de rettslige bånd til den gamle adoptivfamilien bli brutt.

Med snevre unntak er altså adopsjon et irreversibelt vedtak, som bryter alle rettslige bånd med den biologiske familien og danner tilsvarende nye bånd med adoptivfamilien. Som følge av dette vil verken barnet eller den biologiske familien ha noe rettslig krav på kontakt. Det er adoptivforeldrene som nå bestemmer over barnet sitt, som om barnet skulle vært deres biologiske barn. For nærmere informasjon om tvangsadopsjon se oppgave fra bidragsyter Linn S. Løvlien

http://www.duo.uio.no/sok/work.html?WORKID=87072