Generelt

Saksbehandlingsregler

Saksbehandlingsregler i barnevernssaker finner man både i barnevernloven, sosialtjenesteloven og forvaltningsloven. Barnevernloven § 6-1 sier at forvaltningsloven skal gjelde med de særregler som er fastsatt i barnevernloven. Alle tiltak som settes i verk etter barnevernloven er enkeltvedtak og må følge reglene i forvaltningsloven, jf. barnevernloven § 6-1 annet ledd. Et enkeltvedtak er en avgjørelse som gjelder rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer, jf. forvaltningsloven § 2. Innenfor barnevernretten treffes det i hovedsak enkeltvedtak. I det barnevernet mottar en søknad fra en klient, er det flere saksbehandlingsregler som umiddelbart inntrer.

Vi har en regel i forvaltningsloven § 6 som omhandler habilitet. Den sier at en offentlig tjenestemann er ugild til å behandle en sak dersom vedkommende selv er part i saken, er i slekt eller svogerskap med en part, har vært gift, forlovet, fostermor, fosterfar eller fosterbarn til en part. Det samme gjelder dersom særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke tillitten til tjenestemannens upartiskhet. Viser det seg at en tjenestemann er inhabil skal det settes inn en ny person til å behandle saken. Denne regelen ivaretar klienters rettssikkerhet og forebygger urettferdig forskjellsbehandling.

Forvaltningsloven § 11 er en saksbehandlingsregel som sier at forvaltningsorganene innenfor sitt saksområde har en alminnelig veiledningsplikt. Dette gjør at klienter bedre kan ivareta sine interesser. Det ligger en viss frihet for det enkelte organ til selv å avgjøre hvor omfattende de velger å gjøre veiledningsplikten. Dersom sakens art eller klientens forhold skulle tilsi det, er forvaltningen likevel pliktig å veilede om klienters rettigheter og plikter, om praksis på området, om aktuelle lovbestemmelser og forskrifter, muligheter for tildeling av rasjonerte goder osv. I tillegg må det være mulig for klienten å få veiledende svar på spørsmål vedkommende stiller.