Barnets beste

Vurderingen av hvilke tiltak som kan iverksettes styres ut fra prinsippet om hva som er barnets beste. Barnets-beste-prinsippet omtales også som formålet med barnevernloven, og er hjemlet i barnevernloven § 4-1, som lyder:

"Ved anvendelse av bestemmelsene i dette kapitlet skal det legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet. Herunder skal legges vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen"

Bestemmelsen sier at det ved anvendelse av barnevernloven kap. 4 om særlige tvangstiltak skal legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet. Prinsippet om barnets beste går ut på at man skal velge det som tjener barnet best i den aktuelle sammenhengen. Prinsippet fremhever på den måten barnet som den sentrale personen. Prinsippet kan gi seg utslag på mange ulike måter, for eksempel som hensyn bak loven, vilkår for tiltak, tolkningsprinsipp og hensyn i skjønnsutøvelse. En barnevernsadvokat må således finne argumenter for at barnet vil ha det best hos en eller begge foreldre, gjennom å sannsynliggjøre omsorgsevne og gode oppvekstvilkår.

I forarbeidene til barnevernloven Ot.prp.nr.44 (1991-1992) s. 28 ble det sagt følgende om noe av det barnets beste-vurderingen etter loven ville gå ut:

"Forslaget forutsetter at det ved vurdering av tiltak for barn, skal legges vekt på å finne fram til tiltak som er til barnets beste. Også når barnet er sosialt mistilpasset og det er spørsmål om tvangstiltak, må det legges vekt på å finne løsninger som er til barnets beste. Det skal altså ikke være barneverntjenestens oppgave å ta hånd om barnet for å verne samfunnet. For de noe større barna er det av betydning hva barnet selv mener, og dette er av de momenter som må tillegges vekt ved vurderingen av hvilken løsning som skal velges. Dette kommer til uttrykk i forslag til bestemmelse om barns rettigheter under saksbehandlingen, jf § 6-3 og forslag til bestemmelse om inntak og tilbakehold i institusjon på grunnlag av samtykke fra barn og foreldre, jf § 4-26".

Når fylkesnemnd eller domstol skal finne frem til barnets beste, inngår både generelle og individuelle momenter i vurderingen. Å gi et klart svar på hva som er "barnets beste" etter barnevernloven kan være vanskelig. Barnets situasjon og forhold må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Både negative og positive opplysninger som har kommet frem, må veies mot hverandre.

Ved vurderingen av hva som er det beste for barnet skal det legges vekt på å gi barnet en stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen, jf. barnevernloven § 4-1 annet punktum. Barnets beste vurderingen etter barnevernloven § 4-1 vil være noe annerledes enn vurderingen etter barneloven § 48, siden det etter barnevernloven § 4-1 vil være spørsmål om å frata barnet fra foreldrene på kort eller lang sikt eller gjøre vesentlige inngrep i oppfostringen av barnet.

I en vurdering av "barnets beste" må også de negative sidene ved å flytte barnet til en offentlig institusjon vurderes. Barnets alder kan her få stor betydning. Status quo-prinsippet og andre prinsipper fra barneretten har liten betydning dersom barnet lever under uakseptable forhold.

Vurderingen må i hovedtrekk ta stilling til om tapet ved å svekke kontakten med og båndene til foreldrene, er mindre enn fordelene av muligheter for tilknytning til andre velfungerende voksne. I vurderingen må hensyntas fordelene ved en eventuell fosterhjems- eller institusjonsplassering, og i hvilken grad samværsrett kan bidra til å bevare eventuell positiv kontakt med foreldrene. Man må derfor også se på fosterforeldrenes individuelle egnethet ved plassering i fosterhjem, og konkret vurdere eventuelt nye omsorgspersoners evne til å ta vare på barnet som de skal ha ansvar for.

Har foreldrene og barnet motstridende interesser, skal det kun legges vekt på hensynet til barnet. Er vilkårene for omsorgsovertakelse oppfylt, skal det ikke tas hensyn til at foreldrene synes det er vanskelig og trist å miste omsorgen for barnet sitt.

Hva som er barnets beste finnes det ingen fasit på, for intet barn er likt og det er stor forskjell på hva de tåler av påkjenninger. Man forsøker derfor, gjerne basert på sakkyndige uttalelser, å kartlegge hva forskningen sier om det aktuelle spørsmålet og hvordan dette generelle gjør seg gjeldende for det aktuelle barnet. Hva som til en hver tid anses som barnets beste vil variere med kultur, tid, bevegelse i fagmiljøer og tilstander i samfunnet ellers.

De sakkyndige psykologer som blir oppnevnt for retten, står faglig helt fritt til å foreta en barnets-beste-vurdering, uten juridiske "hindringer". De kan konkludere med hva som er best for barnet, uten å ta hensyn til den gjeldende rett for øvrig. Fylkesnemnd og domstol må derimot forholde seg til de skranker jussen setter opp og avveie barnets beste mot disse. Eksempler på juridiske skranker er EMK artikkel 8 om retten til familieliv, FNs barnekonvensjon art. 9, det biologiske prinsipp og det mildeste inngreps prinsipp. Det er imidlertid ikke noe automatisk motsetningsforhold mellom barnets beste og de nevnte skranker i folkeretten. De vedtatte internasjonale konvensjoner innebærer at de relevante folkerettslige regler må tas hensyn til i vurderingen.